Frøkna kastet seg tidlig over nymotens teknologi og fordyper seg lett i mammas puslespill. Såpass at hun ikke enset at jeg tok en hel serie bilder med min nye makrolinse på ti centimeters avstand. Muligens er hun vant til denslags fra min side, for det er ikke første gang akkurat.

Håndholdt på 1/15 sekund er jeg meget fornøyd med at bildet ble såpass skarpt. Og med ISO 1000 skal jeg heller ikke klage over plagsom støy. Den kan ses i full oppløsning om man zoomer helt inn, men gjør egentlig ikke noe negativt for motivet syns jeg. Blenderverdi er f/2,5.

Jeg fikk Lens Baby linse til jul, som jeg hadde ønsket meg så veldig. Men den var til Canon, og passet derfor dårlig til mitt Nikon. Så fikk jeg jaggu en lensbaby til, som var enda bedre og nyere og fjongere. Og den passet! Dermed var det bare å levere inn utstyr som var feil og bytte i noe jeg ikke hadde. FotoVideo var hjelpsomheten selv, og jeg var snart varmet opp til idéen om å spytte inn noen hundrelapper til og bringe en Sigma 24mm makrolinse til heimen. Men så var det det med å huske lommeboken, da. Den lå i en annen jakke, og ikke der den skulle på venstre innerlomme. Dermed bar det ut i solnedgang og vinterkulde. På vei tilbake til butikken, tok jeg en god del gnistrende bilder av nye Oslo. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sa kjerringa.

Dette er av trappen opp til gangbroen over Oslo S. Skutt med femtimillimeteren min på f/7,1 og 400 ISO på 1/125 sekund. Har kjørt littegrann skarping, boosting av farger og dratt ned skyggepartier for økt kontrast.

Vi var hos Bengt og pyntet juletre, laget fete sjokoladepuffer og pepperkakehus. Og spiste god mat og litt godteri. Jeg hadde med årets juleøl, som jeg ikke fikk drikke siden jeg måtte kjøre bil. Alt i alt var det en skikkelig bra tilstelning. Vi kommer ofte igjen!

Den eneste som var uaffektert av det hele, var Arthur. Han var passe uinteressert i at jeg knipset noen bilder av ham også, som for en som er vant til småbarn var en hyggelig forandring. Siden stuen var veldig julete og dunkel skjøt jeg på ISO 1000 og f/1.8. Likevel måtte jeg ty til en lukkertid på 1/50 sekund. Litt kornete og en anelse uskarpt ble det, men ganske hyggelig for det. I post har jeg kun økt kontrast en halv smule og kjørt bittelitt skarphet for å tone ned støyen.

Jeg har blitt onkel, og her er min lille niese. Hun heter Lilly og ligner på sin farfar. Ikke på grunn av hårfestet eller andre gammelmannstrekk. Hun ligner sin farfar fra da han var på samme alder. De har like øyne og nese. Haken er svensk.

Jeg satte opp en sølvreflektor rett bak, som kan ses i bildet. Ansiktet er vendt mot et digert panoramavindu og en blitz skjøt i taket for å få litt varmt lys. Det er lett lutet men noe brunt av aldring. Forsøkte å skyte RAW for engangs skyld, uten at jeg tror jeg trengte det. Etterbehandlingen i Photoshop besto stort sett i å tone ned rosa fargerefleksjoner i fjeset, fjerne skrukker fra fødselen og annet rusk. Kjørte en liten skjerping av øynene også.

Dette bildet av Stavernsodden fyr er fra samme turen som forrige bilde. Vi forsøkte fiskelykken i voldsom, brun sjø. Voldsom fordi det hadde vært rimelig ruskete vær tidligere i uken og brun fordi dette ruskeværet hadde laget flom i Lågen og dermed forårsaket at en god del dyrket mark ble dratt ut på havet. Det bør ikke komme som noen overraskelse at fiskelykken var laber.

Jeg ville se om jeg kunne redde noe av bildematerialet jeg endte med fra denne turen uten å gjøre om til svart/hvitt. På grunn av bølgene måtte jeg benytte ganske rask lukkertid, og med det sparsomme lyset ble ISO-verdiene jeg måtte benytte høye. Jeg skjøt fem-seks bilder hver gang jeg fant noe motiv, og det aller meste endte opp uskarpt, så at det i det hele tatt ble noen fangst var heldig.

Igjen har jeg lagt ved før- og etterbilde for å vise hva jeg hadde med å gjøre. I all hovedsak har jeg økt kontrast, desaturert farger og masket inn elementer jeg ville fremheve. Jeg har benyttet et “Curves Adjustment Layer” med en håndmalt maske på husene i bunn for å dra opp kontrasten generelt, deretter et “Hue/Saturatioin Adjustment Layer” med maske rundt den gule aftenhimmelen for å tone ned fargestøy og blåtoner. Masken laget jeg ved å bruke “Select – Color Range…” i det gule partiet. Hver fargekanal ble individuelt justert for å bevare litt fargedybde. Jeg gjenbrukte denne samme masken ved å invertere den og bruke den på et “Vibrance Adjustment Layer”, der jeg dro både “Vibrance” og “Saturation” godt opp. Dette for å for å øke fargeintensiteten i det gulrøde. For å bli kvitt noen gjenværende blåtoner i de aller mørkeste skyene la jeg nok et “Hue/Saturatioin Adjustment Layer” til, og malte med tjukk pensel der jeg ville fjerne farge. “Saturation” var da satt nære null på samtlige farger, men “Blending Mode var satt til “Darker Color”.

Etter en lang sommerturné hos først mormor og deretter farmor og farfar hadde Lyringsen og jeg et par fine dager sammen i Stavern mens mamma var hjemme og jobbet. Mens vi holdt på i fjæra og fisket etter krabber og andre kreaturer under vann, kom denne karen seilende i vill fart mot oss. Jeg fulgte ham med kameraet og var mest opptatt av å få tatt et bra bilde, da det slo meg at jeg ikke hadde mye igjen på zoomen min. Det er en 16-85 mm, så da jeg kikket opp over kamerahuset stirret jeg rett inn i svartøyet til en hvesende sinnatagg av en svane. Han snappet etter meg og bruste noe voldsomt med fjærene mens Lyra hylte skrekkslagen på en sten til venstre for meg. Jeg reiste meg opp så lang jeg var og hveste tilbake før jeg ropte sint: “Gå vekk, svane!” Til min datters ennå større skrekk.

Jeg tok henne på armen og fortalte henne at jeg ikke var sint, men at vi måtte skremme vekk svanen fordi den kunne bite. Så vi skrek “gå vekk, svane” i kor, mens jeg bruste med min ene arm og forsøkte ta litt flere bilder med kameraet i hånden jeg holdt arvingen i. Etter litt splæsjing med stener og mer testosteronfremvisning fra både svanefar og barnefars side fant svanefar ut at han nok hadde møtt sin overmann og svømte nølende utover. Jeg forsikret ham om at han hadde rett med litt mer brusing med armen og et strategisk spark i sanden som førte en fin formasjon mineraler i fleisen hans. Han svarte med å strekke hals, bre ut sine vinger og gi meg virkelig fine poseringer før han stakk sin kos. Vi avsluttet begge med et siste “gå vekk, svane”, min datter og jeg, før vi fortsatte med vårt.

Dette bildet trengte litt mer dramatikk, så jeg ville dra på med kontrast. Siden svaner er hvite og hav gjerne svarte, måtte jeg skille fjærkre fra fjorden ved håndmalt maskering. Jeg brukte en teknikk som visstnok er gammel som gamalosten, men som var ny for meg. Den består i å lage et “Levels Adjustment Layer” og la være å endre noe i histogrammet, men så å forandre “Blending Mode” for dette justeringslaget. Ved å legge et slikt lag for vannet med “Multiply”, blir det mørke i bildet mørkere uten at de lysere partiene berøres.

Likeledes vil et omvendt maskert lag satt til “Screen” gjøre det lyse i svanen lysere uten å berøre de mørke partiene. Jeg brukte denne teknikken på den noe mørke halsen og hodet, så den passet resten av kroppen bedre. I tillegg økte jeg kontrasten på hele svanen med nok et “Levels Adjustment Layer”. Denne gangen med “Blending Mode” satt til “Soft Light”. Dette gjør alt lyst lysere og alt mørkt mørkere. Over det hele la jeg et “Vibrance Adjustment Layer”, der fargemetningen ble dratt opp en del. Til slutt skjerpet jeg bildet med det gode, gamle “High Pass Overlay” trikset.

Under kan før og etter behandlingen beskues. Mulig jeg tok litt hardt i, men sånn går nu dagan.

Vår lille oase på Grønland blomstrer fælt om dagen. Jeg skal overhode ikke forsøke meg på blomsterbenevnelser eller tretyper her. Jeg aner ikke hva alt dette viltvoksende buskaset heter. Men fint er det – enten det er grønt, hvitt eller rosa. Synd det ikke varer særlig lenge.

Jeg har ikke gjort så mye annet med det første bildet annet enn å beskjære det litt og økt kontrasten en smule. Det har fått et “High Pass” filter tredd over seg for å skjerpe kantene også. Det andre, derimot, er kraftig fargekorrigert. Jeg eksponerte for å både få med den knallblå himmelen og detaljer i blomstene, med det resultat at begge dermed ble ganske blasse. Takket være litt masker, kurver og fargejusteringer kom begge til slutt til sin rett.

Mer spesifikt har jeg et “Curves Adjustment Layer” maskert med en “Color Range Selection” i det blå partiet som gjør dette mørkere, og et med en negativ maske som gjør alt annet lysere. Over dette har jeg et “Hue/Saturation Adjustment Layer” med sistnevnte maske som booster alt magenta, rødt og gult i blomstene. Det gule er til alt overmål også omgjort til magenta. Bildet har også fått fjernet to små flekker og blitt skjerpet med “High Pass” filteret i et eget lag med “Overlay Blending Mode”.

Vi snublet altså over en skummelt utseende stykke arkitektur, som kan minne om hovedkvarteret til en ond skurk. Det er selvfølgelig ikke en gal vitenskapsmann med hensikter om å tvinge kloden i kne som oppholder seg der, Mr. Bond. Det står så vidt jeg vet ennå tomt.

Av juks i Photoshop er her påført litt boosting av interessante partier ved hjelp av “Curves Adjustment Layer” og det for meg nye klikk-og-dra-i-bildet konseptet. Man åpner et justeringslag av typen kurver, finner en ferdig kurve av typen øk kontrast og velger interessante partier i bildet og opp- eller nedjusterer dem. I dette bildet åpenbarte det seg flotte oljefarger i de grå vinduene. Fantastisk.

Jeg har også fjernet rumpa på en annen heisekran som stakk over kanten av taket, i og med at den slettes ikke tilførte bildet noen verdens ting. Jeg har beskåret det litt også av samme årsak – det var litt forstyrrende elementer i kantene i originalen. Ellers er himmelen justert uavhengig av bygget for å få blåfargen på stell. Den hadde en lei tendens til å dra seg mot lilla med justeringskurven jeg laget for bygget. To kjappe masker ordnet den biffen.

Nå skal jeg snart gi meg med bilder fra fingermalingsstuntet. Jeg lover. Men først må disse postes, for de er så genialt bra. Den lille maleren er svært opptatt av seg selv, og liker godt å lage morsomme fjes og snakke med seg selv i speilet. Det var selvfølgelig ekstra stas med ansiktsmaling.

Hvitbalansen i disse bildene var helt på jordet av en eller annen grunn. Jeg fikset det med to korrigeringslag, “Color Balance” og  ”Hue/Saturation”. I korte trekk dro jeg opp blått og dro ned gult. Høylys dro jeg 100% opp mot blått og 40% mot cyan, mellomtonene dro jeg 20% mot magenta og skyggene 10% cyan, 5% magenta og 15% blått. Gulkanalen kjørte jeg opp både i lyshet og fargemetning for å gjøre de lyse partiene litt hvitere. Utgangspunktet kan ses til venstre.

Nei, det er ikke veldig originalt motiv. Det er til alt overmål fra samme dag som forrige bilde. Men hva skal en gjøre, da? Disken er jo overfylt av grisebilder.

Har ikke gjort så mye med dette annet enn å retusjere tørket snørr, øke fargemetningen og kjøle ned fargepaletten bittelitt. Og skarpet opp, selvfølgelig.