Originalen
Når alt håp er ute og eksponeringen er ute på jordet er Photoshop god å ha. Her satt jeg med et knippe bilder der motivet nesten ikke er synlig i originalene. For moro skyld satte jeg med ned for å se hvor mye det var mulig å hente ut av mørket. Jeg må si meg relativt overrasket hvor langt jeg kunne komme med relativt enkle grep.
Etter å ha kopiert bakgrunnslaget og retusjert bort litt av den verste støyen og noen urenheter, kjørte jeg en liten fargekorrigering i den røde kanalen. Den ble justert mot gult og lysnet noe i et eget «Hue/Saturation Layer». Over dette igjen la jeg et «Exposure Layer» med kraftig oppjustert eksponering (2,2). Dette resulterte i et ganske bra bilde, men det var litt flatt, så jeg la nok et justeringslag til. Med meget forsiktig bruk av «Curves» dro jeg skyggene mot mørket og de lyse partiene opp en smule. Da ble bakgrunnen litt mindre fremtredende og ansiktet fikk litt større dybde. Jeg valgte å gjøre bildet mer dramatisk ved å først samle alle lagene så langt i et nytt, flatt lag som jeg la øverst i stabelen, så velge det lyse i bildet med «Select Color Range» satt til rundt 150px «Fuzziness» og bruke dette valget til å lage en maske og sette «Blending Mode» på dette laget til «Screen» med 60% opasitet. Dette øker kontrasten i bildet fordi alt det lyse blir lysere uten at mellomtoner og skygger blir berørt. Det fine er at prosessen gir et jevnt og fint resultat man vanskelig oppnår på annet vis. Helt til slutt samlet jeg nok en gang alle lag i et nytt lag, som jeg la øverst. Dette fikk et «High Pass» filter med 8px radius og ble satt til «Overlay Blending Mode». Jeg laget en hvit maske som jeg malte svart med svak, diger pensel der jeg ikke ville øke skarpheten. Huden ville for eksempel sett veldig gammel ut med all støyen som kom frem etter oppskarpingen med «High Pass».
Layerstacken